Et liv med HIV

Her om dagen tok jeg turen til Røde Kors sine kontorer i Tromsø hvor det var blitt invitert en HIV informant ifra organisasjonen HIV Norge. For de som måtte lure er en HIV informant en person som lever med HIV, som reiser rundt og forteller om hvordan det er å leve med HIV, enkelt og greit..

Det var en veldig sterk historie de fremmøtte fikk høre og et tydelig bevis på at Norge ennå har en lang vei å gå når det gjelder behandling og antistigmatisering av HIV positive. HIV informanten vi hadde fått på besøk hadde blant annet opplevd at folk hadde forlatt rommet hun var i dersom hun hostet, i frykt for å bli smittet.

Bildet: HIV informanten i aksjon. Som alltid, beklager at jeg ikke har annet kamera enn en iphone, kvaliteten blir det man betaler for...

Men helt mørkt var det likevel ikke. Det var godt å høre at i Norge får man gratis HIV medisin, gratis tannlege og legebehandling, samt. Gratis kondomer dersom man har HIV.

Dette står i sterk kontrast med for eksempel Nepal. Når jeg bodde der var det slik at bare de rike kunne kjøpe seg medisiner, resten måtte bare sitte på venteliste til å utvikle AIDS, uten noe støtteapparat rundt dem.

Det var også et godt stykke humor når HIV informanten snakket om HIV og sex, med blant annet introduksjon av det lite brukte (men svært effektive) femidomet, et kondom som blir brukt av jenta. I tillegg fikk vi se såkalte slikkelapper, som til tross for et svært usexy navn er en effektiv beskytter mot kjønnssykdommer ved utføring av oralsex på en jente. Kan jo nevnes at dersom man har vanskelig for å få kjøpt en slikkelapp på det Norske markedet fungerer også plastfolie helt fintJ

Bildet: Kondom og plastfolie, godt utrustet for nye erobringstokt!

Forøvrig nærmer det seg 1. Desember, den internasjonale HIV/ AIDS dagen, med andre ord en fin dag å slå et slag for anti stigmatisering og forhindre videre spredning av HIV. 

Når man reiser til Oslo for sex..

Ja, når du så denne overskriften trodde du vel jeg hadde skiftet tematikk på bloggen min og gjort dette til en online scoreliste istedenfor en blogg om Røde Kors arbeidet mitt, men slik er det ei..

 Bildet: en av deltakerne i ferd med å fortelle om kjønnssykdommer. Igjen, beklager at jeg noen ganger tar bilder med en iphone også poster det.. Bajs kvalitet, I know..

Poenget er at jeg i helgen var å ledet et aktivt valg kurs i Oslo sammen med to andre flotte frivillige kalt Ingrid og Anine.

Aktivt valg er Røde Kors ungdom sitt prosjekt som går ut på å informere ungdom om seksualitet og gjøre dem i stand til å ta sine egne selvstendige valg innen seksualitet. Stikkord for kursets innhold er korrekt påtredning av kondom, kunnskap om kjønnsykdommer og mye, mye moro!

Nå er det iallfall 25 nyutdannede aktivt valg instruktører som er klare for å reise ut til skoler, idrettslag og ungdomsklubber og få ned smittetallene, forhindre stigmatisering av HIV positive og gi unge økt selvsikkerhet!

Til alle de av dere som driver med aktivt valg:
Fortsatt masse lykke til!

Dalbhat i Norge som i Nepal

Det hender tritt og ofte at jeg får et lite savn tilbake til Nepal, det er jo tross alt fire måneder siden jeg returnerte til Norge.

Heldigvis har jeg havnet i en livssituasjon der jeg ikke helt trenger å gi slipp på Nepal. Det har seg nemlig slik at her i Tromsø har vi fått årets Nepalske ungdomsdelegater ifra Nepal, Nirajan og Praju, i tillegg til at det er omlag 30 utvekslingsstudenter ifra Nepal på universitetet i Tromsø.

Det har resultert i blant annet momo laging (momo er en Nepalsk fast food rett litt av typen Kinesiske dumplings), Nepalsk dans, planlegging av Dashain fest (Dashain er hinduenes største festival, litt som vår jul) og diverse annen Nepalsk morro, i tillegg til at jeg får vedlikeholdt Nepalispråket, og det er jo morro!

Videre skal jeg sammen med Nirajan og Praju ha litt arbeid om Nepal blant annet på en del skoler her i distriktet.

Her følger litt bilder av ”Nepallivet” mitt i Tromsø.

Bildet: Praju ifra Røde Kors kontoret slår til med dans ifra Nepal.

Jeg hos en Nepalsk kompis her i Tromsø, sammen lagde vi dalbhat og spiste selvsagt på den tradisjonelle Nepalske måten: med høyrehånda:)

Bildet: Nirajan og Praju hadde arrangert Nepalsk aften på Røde Kors kontoret, her er det Nirajan som slår til med en Nepalsk sang.

Fortsatt i live

Jaja, da var det faktisk tre måneder siden jeg sist smalt opp et innlegg på denne hjemmesiden. Dette bekrefter vel det jeg nevnte tidligere, nemlig etter at jeg kom hjem ifra Nepal kom det til å bli betraktelig mindre blogging fra denne karen.

Delvis fordi jeg har innsett at mine bloggeferdigheter blir til stadighet overgått av fjortenåringer som snakker om alt mellom himmel og jord (eller var det alt mellom mote og to uker gamle forhold?)

Bildet: aktivt valg aktivitet jeg var med å lede for organisasjonen 4H

 Anyways, siden sist har jeg da flyttet opp til Tromsø for å studere. Thats right, deres egne Emil Flakk fikk omsider somla seg inn på et universitet.

I den forbindelse har jeg bestemt meg for å gjøre det meste av etterarbeidet mitt i Tromsø, i ulike prosjekter av Røde Kors Ungdom.

Det første jeg kan nevne med dette Røde Kors fylket er vel at når jeg kom hit ble jeg skikkelig overraska over alt som skjer her. Her er det tritt og ofte ungdomsaktiviteter innen IHR, aktivt valg, på flukt, aktiviteter på mottak etc etc... I tillegg er Tromsø et av få steder i Norge som har fått på plass et skikkelig tilbud på ”gatemegling” som går ut på konfliktløsning.

Siden jeg kom hit har jeg blant annet vært med på aktivt valg kurs uti indre Troms fylke, hjulpet til med ”på flukt” og vært med å motta Nirajan og Praju, ungdomsdelegatene ifra Nepal.

Bildet: Sør Asia gir man ikke helt slipp på med det første. Her er det et kulturelt danse innslag av en Indisk dame på Røde Kors kontoret.

Uansett, dette tok ca 5 minutter å skrive, og jeg har fått høre at et blogginnlegg helst ikke skal overgå 20 linjer, så jeg får vel gi meg der. Men nå vet dere iallefall at det er liv i både meg og bloggen, om enn noe redusert i sistnevnte.

Over og ut...

Røde Kors i Norge som i Nepal

I noen dager nå har jeg være på hjemkomstseminar i Oslo med de andre ungdomsdelegatene som dro til Rwanda og Sudan, og de som har vært i Norge fra Sudan, Rwanda og Nepalske Røde Kors/ Røde halvmåne. Dette består av debriefinger, planlegging av etterarbeidet i Norge, rapportskriving, mediatrening etc. Her skal jeg være i ca en uke til før jeg drar av gårde til Røde Kors ungdom sin sommerleir på Utøya. Man stopper altså ikke å være Røde Kors nerd bare fordi man kommer hjem til Norge.

Foto: her har vi bilde av Sajan, delegaten ifra Nepal som har vært i Aust- Agder de siste 9 månedene. Når jeg ropte ut "Hey Sajan, look here" med kameraet mitt klart snudde han seg forvirret og sa "ke?", som på Nepali betyr "hva?", her er resultatet av en forvirret Sajan

Men det er en veldig befriende følelse å kunne prate og være med folk som har vært i samme situasjon som deg selv. Øvrige venner og familie har mest stilt spørsmål som ”hvordan mat spiste du der?”, ”er Nepalske jenter pene?”, ”Var du på toppen av mount everest? (...), hæ, var du ikke, hva var vitsen med å dra til Nepal da a?"

Foto: bilde av delegaten Sigri som har vært i Rwanda de siste 9 månedene.

Det føles altså godt å kunne prate med folk generelt om følelsene som dukker opp når man kommer hjem, hvordan takle kulturelle sjokkopplevelser osv.

Av etterarbeid som skal gjøres skal jeg blant annet skrive noen rapporter og et overføringsdokument til ungdomsdelegatene som skal til Nepal neste år med erfaringer jeg har gjort som kan være fint for dem å ha greie på. Jeg skal også følge opp noen av de Nepalske prosjektene ifra Norge og jobbe en del med aktivt valg (seksuell helse).

Coming home

All right, so as I write now I have been home in Norway for about three days. Since a lot of my Nepali and international friends have asked me how I am doing and how I feel about returning to Norway I will write this particular article in English. This of course, is kind of ironic since the article is about returning to Norway, where they speak Norwegian, but not anything else in my blog makes any sense anyway so why should this?

First to all you readers who are Nepalese: yes, I do in fact already miss your country! I miss eating momo and dalbhat and having no one show up on time so you can chill around drinking tea instead. When that is said I also have to admit that it feels good driving on roads that won’t get traffic jams because a cow is passing the street, and it feels good to poop on the toilet only once a day, and not five like in Nepal (diarrhea from food for those who didn’t get the joke).

 Photo: Since I am in lack of pictures taken after I returned to Norway I just pose this from when I was on the airport sometime long ago. At least it got a Norwegian flag on it, so that makes it somehow related I guess.

I have also started to sleep like a baby after I moved back to Norway. The last weeks in Nepal my room was constantly filled up with mosquitoes which could not seem to get enough of me (who said women and mosquitoes were different?). I guess this is also because while I was in Nepal my parents bought me this really king size bed with silk and everything, so this is me broadcasting my thanks to them for the world!

But I also get this really awkward feeling that I am back in a world where everything stands still. While I in Nepal almost felt I was in this incredible, new world that I never fully understood and adapted to I feel that here in Norway I fit just as well into the country and culture as before I lived in Nepal, almost like nothing ever changed while I was gone. In a weird way, I miss being the foreigner who allows himself to wonder and always learn something new about his whereabouts.

En siste tur til bøgda

Da er jeg tilbake på kontoret etter en fire dagers felttur til et lite sted kalt Dhalchowki, ca tre timer fra hjembyen Patan.

På denne feltturen hadde vi arrangert en tre dagers workshop på internasjonal humanitær rett og organisatorisk utvikling for en ungdomssirkel som ligger død (altså at den ikke har noen aktivitet). Håpet med dette var selvsagt å få dratt i gang ungdomssirkelen igjen for å styrke Røde Kors arbeidet også i de mindre urbane strøkene av distriktet jeg og Camilla jobber i.

Foto: min kollega Camilla og Bipul ifra hovedkontoret.

Spesielt med denne workshopen var at det var tre av våre frivillige som hadde ansvaret for mer eller mindre alt av program. Både med planlegging, gjennomføring og evaluering. Det var utrolig morro å se hvordan de håndterte dette ansvaret på en utmerket måte, noe jeg ikke tror hadde vært mulig for f.eks fem måneder siden. Her snakker vi sterk fremgang blant de frivillige!

Foto: alltid tid til leker som stein, saks, papir på Røde Kors kurs

Men selv om et vellykket arrangement er overstått er det ikke helt uten tårer og klump i halsen jeg skriver dette blogginnlegget. Det er idag nemlig bare 8 dager til avreise ifra Nepal. Dessuten var denne feltturen det trolig siste jeg fikk se av den nydelige Nepalske naturen med åser, dype skoger, rismarker, elver og fjell. Jeg må ærlig innrømme at jeg er en aldri så liten naturfanatiker, så det var veldig trist å tenke på at skal jeg se denne spektakulære gudsskapelsen av natur igjen må jeg trolig punge ut mangfoldige tusen kroner for en flybillett ifra Norge.

Foto: Sarosh, en av kursholderne i aksjon

Men men, nå kan jeg ikke skrive mer, jeg er nemlig inne i siste arbeidsuka her i Nepal, og det er fortsatt mye som skal gjennomføres, så vi snakkes!

Foto: vakker natur det blir trist å reise ifra

Emil gjør Kina og Kina gjør Emil

Ganske nylig var jeg på ferietur til Shanghai, Kina, for å besøke noen venner som bor der, delta på expo (verdensutstillingen), og generelt bare få en litt annen smakebit av Asia enn kun Nepal.

Foto: Nasjonalfølelsen i Shanghai er veldig tydelig i de sentrale strøkene av byen.

Det første som må bringes frem her var selvsagt herligheten av å være en uke i et ”utviklet” samfunn. Det vil si å kunne kjøre på veier som er gode nok til å kunne passere 80 km/t, spise stort sett overalt uten å ende opp med en uke diare, spasere i gater uten å skli i en geitebæsj etc... For all del, jeg elsker virkelig å bo i Nepal, og noe av grunnen til at det er et så spennende land å bo i er at man blir tvunget til å gi slipp på så mange av godene man har vokst opp med og vent seg til i Norge. Men for en uke var det utrolig deilig å være tilbake i et samfunn med motorveier, togstasjoner, rom uten kakerlakker, varme dusjer og alle andre luksusgoder.

Jeg deltok også på expo i Shanghai, noe som ikke kan beskrives som annet enn spektakulært. Over 180 nasjoner hadde satt opp en paviljong over et gigantisk område midt i Shanghai (se for deg tusenfryd * 100 i størrelse), hvor de viste frem sin nasjon for hovedsakelig kinesiske turister.
De regner med at så lenge expo varer (over omlag 6 måneder) kommer hele 70 millioner mennesker til å komme på besøk.

Foto: meg på expo område. I bakgrunnen kan man se sånn ca en kvart promille av hele expo området.

En annen artig følelse med å dra til Kina er at man går rundt og føler seg som en kjendis. Det er nemlig slik i Kina at kinesere kommer bort til deg og spør om de kan ta bilde med deg fordi du er utlending. Hvite mennesker har altså litt samme status som zebraer og apekatten Julius har i Norge.

Men en uke i Kina var absolutt ikke nok. Så etter å ha vært i Shanghai har jeg blitt virkelig inspirert til å reise tilbake til og oppleve mer av dette riket med en så unik kultur og historie.

Men nå er det bare tre uker igjen av oppholdet i Nepal, og den hektiske innspurten på jobb er et faktum. Fra i morgen drar jeg igjen tilbake til Dhading distriktet for en fem dagers felttur hvor jeg skal være med på ulike prosjekter retta mot menneskehandel og HIV/ AIDS. På gjensyn godtfolk!

Foto over: meg sammen med Haibou, maskoten for expo 2010. Spurte meg mange ganger i løpet av ferien hvorfor de har valgt en maskot som ser ut til å høre hjemme i en tannkremreklame...

I skrivende stund er jeg nylig kommet hjem ifra en tre dagers felttur i Dhading distriktet, som ligger noen timer kjøring ifra hovedstaden Kathmandu. Dhading er blant de distriktene i Nepal som er hardest tsatt for menneskehandel, så det var nettopp det jeg og to gode Nepalske kolleger ifra hovedkontoret skulle være med å observere og delta på.

Prosjektet vi var med på var ”gatedrama mot menneskehandel og HIV/ AIDS”. Dette gikk ut på at ungdommer ifra Nord i Dhading (som er hardest rammet av menneskehandel) får trening i å gjøre skuespill, og skal deretter lage og fremføre et skuespill for lokalbefolkningen. Skuespillet handlet om hvordan Nepalske jenter blir lurt inn i menneskehandel med løfte om god jobb i en storby for så å ende opp på bordeller i India.

Høres kansje en smule uvanlig ut når man tenker på hva Røde Kors vanligvis jobber med, men de deltakende ungdommene viste stor interesse for det de drev med og klarte også å samle en stor menneskemengde til å se på skuespillet deres. Skuespillet fikk forøvrig veldig god respons i form av god gammel trampeklapp.

Feltturer tror jeg må være noe av det morsomste i jobben som ungdomsdelegat. Men i disse dager har også Camilla, min meddelegat, undervisning i ”report writing”, vi jobber med å opprette et fylkesstyre for ungdomssirklene og om fire dager dager drar jeg til Shanghai for å være kortbukseturist og se på expo. Så nå den siste tida som ungdomsdelegat er det iallefall nok å finne på!

Den høyeste gutten i klassen!

Da var jeg omsider tilbake i jobben som ungdomsdelegat for Røde Kors i Nepal, etter å ha hatt en 21 dagers fjelltur ferie i Himalaya. Jeg var på ferie der sammen med fem andre venner, to ifra Nederland, to ifra Sveits og en ifra Irland, så det var et godt og blandet lag som tok turen til verdens topp.

Tidligere har jeg gjort trekking i Himalaya også, i Annapurna regionen vestover i Nepal og i Langtang som ligger nord for hovedstaten Kathmandu, men denne gangen var det øst i Nepal og Mt. Everest regionen som stod for tur, og jeg kom dypere inn i fjellene enn noensinne før.

Vi tok først fly til Lukla, hvor flyet fløy mellom toppene av åser og fjelltopper som runget mellom 2000- 3000 meter og endte så opp på en rullebane som er omlag 10 grader skjev og har en av de største ulykkeratesene i verden. Flyet var gjerne det vi vil referere til som en taxi med vinger, og kunne ikke fly for høyt fordi flyene var for små til å skikkelig kunne motstå vind over en viss høyde (betryggende å høre når vi allerede hadde lettet).

Videre tok vi spaserturen inn i fjellheimen med omlag 14 kilo hver på ryggen bestående av litt undertøy, tykke ullklær, sovepose, kamera og klatreutstyr. Dagene gikk som regel med til vandring mellom fjellene, men vi besteg også en del fjelltopper på høyder som varierte ifra 4500- 6200 meter. Når vi var på det høyste punktet påpekte også guiden vår at nå var vi høyere enn noe som helst punkt på et hvilket som helst annet kontinent.

Nå framover har jeg og Camilla mye å gjøre på jobb, med siste halvannen måned innspurt og mange mål som skal nås, og i starten av Mai drar jeg noen dager til Shanghai i Kina for å ta ut resten av feriedagene mine, delegatlivet er stas med andre ord!

Møte, ferieplaner og tapte veddemål

I helgen var det årsmøte i Lalitpur Røde Kors, distriktet der jeg og min meddelegat Camilla jobber. Møtet startet likt som stort sett alle arrangementer i Nepal, nemlig med å vente. Vi hadde fått beskjed om å være på møtestedet klokken 10, mens møtet startet sånn litt over 11. Men hva gjør vel det når man kan sitte og slappe av med en kopp søt melkete, øve Nepali med snakkevillige frivillige og nyte solen som titter fram nå som Nepalsk sommer nærmer seg med stormskritt.

Foto: en av våre flotte kolleger. Overraskende nok for å være i Asia klarte jeg ikke å fange opp noen "peace tegn" eller store glis hele denne dagen.

Venting ble det selvsagt også under møtet da mesteparten av tiden gikk med på at executive comitte (fylkesstyret på godt Norsk), satt på et lukket rom og diskuterte mellom seg hvem som burde sitte i det nye styret, mens alle de andre måtte vente utenfor fram til avstemningen skulle starte. Kunne vel her også puttet inn en del ord om skjev representasjon av møtedeltakerne, men la oss bare holde det kort med at de unge frivillige ikke en eneste gang var oppe på talerstolen og den største andelen kvinner på møtet var kjøkkengjeng.

Av andre opplysninger om møtet kan jeg informere om at jeg spiste en supersterk lunch. Det ble nemlig servert Newari mat på møtet. Newari er den største etnisiteten i Kathmandu dalen og er spesielt kjent for sine mattradisjoner. For Nepalere var dette nydelig og god mat, for meg var det en sammensetning av chilli og hundre ulike krydder og peppersorter.

Foto: Tale, et velkjent fenomen på møter og konferanser i Nepal. Ikke sjelden varer de gjerne i tre timer.

Ellers så skal jeg om under en uke ta ut noe av ferien min og gå på en 21 dagers fjelltur i Himalaya. Der skal jeg og noen venner blant annet gå gjennom gokio dalen, gå til Mt. Everest base camp og klatre til toppen av et fjell på ca 6300 meter, det blir morro!

Kom også nettopp på at jeg og Camilla veddet om hvor lenge årsmøtet kom til å vare, hvorav hun kom nærmest og jeg skylder henne dermed 40 rupees (ca 3.50 NOK), pokker også...

Glade dager i Nepal!

Når jeg satt her om dagen og så over bloggartiklene jeg har postet de siste månedene la jeg merke til at jeg kansje har opptrått med en noe mer pessimistisk tone enn det virkeligheten tilsvarer. Så derfor tenkte jeg nå å nevne litt positive og fine ting om Nepal, som jo er et flott land som jeg stortrives i.

1. Det begynner å bli vår i Nepal! Her om dagen lå jeg på takterassen min og klarte å bygge opp tidenes T- skjorte og sokke skille, et sikkert vårtegn

Foto: Denne tannpirkeren fant jeg i et pissoar ved en skole jeg holdt HIV trening. Det artige er at det var jeg som mistet den i pissoaret sånn ca tre måneder tidligere:) Snakk om deja vu.

2. Det er endelig mer å gjøre på jobben, har blant annet hatt en del vellykka HIV treninger ute på skoler og lokalsamfunn hvor de Røde Kors frivillige opptrer med imponerende troverdighet, fagkunnskap og engasjement. Blir utrolig stolt når jeg vet det er jeg og Camilla som har gitt disse frivillige trening i HIV!

3. Var for inntill et par dager siden på en nydelig felttur til Nuwakot distriktet, og så blant annet tempelplassen som tidligere var der kongen regjerte ifra, en helt utrolig spennende plass med masse gammel Nepali arkitektur og kultur.

4. Når man bor i Nepal slipper man å delta i teite debatter som hvem som får hoppe først i holmenkollen.

5. Jeg kan ifra huset mitt myse ut over Himalaya og se fjell på over 7000 meter. En koselig utsikt å nyte morgenkaffen med.

Foto: På felttur til Nuwakot distriktet bestemte jeg og noen frivillige oss for å gjøre treklatring i nydelige omgivelser:)

6. Jeg har ikke lenger magesjau to ganger i uka.

7. Skal snart på 21 dagers fjelltur med noen venner jeg har fått her nede der vi blant annet skal klatre til toppen av fjell på over 6300 meter. Håper febrilsk å komme over en nedfrosset Japaner ifra 50 tallet eller noe sånt.

Kunsten å være tålmodig

Jeg husker når jeg var 18 år og på sesjon til militæret. Da ble jeg, sammen med ca 20 andre ungdommer plassert i et rom med en vann dispenser og en flat skjerm TV som  viste kule ”promotion” filmer av de ulike grenene i forsvaret. Det rommet satt man på sånn ca 95 % av tida man var på sesjon, mens man de andre 5 % ble veid og svarte på enkle spørsmål.

Litt sånn kan det iblant føles å jobbe i Nepal, et land hvor folk alltid tar seg veldig god tid og ikke enkelt lar seg stresse. Nå i dag for eksempel fikk jeg beskjed om at det tre dagers HIV kurset jeg og Camilla hadde tenkt til å holde fra i morgen måtte bli utsatt fordi kontaktpersonene ifra kontoret ikke hadde fått tid til å ringe og informere de frivillige. Dette fordi det hadde kommet opp en offentlig fridag de ikke hadde visst om. Alt for å ikke gi en sånn arbeidsoppgave til for eksempel to ungdomsdelegater som allerede føler de har alt for lite å gjøre på jobb og har informert om det opptil flere ganger?! Jaja, er det et hierarki med stramt fordelte arbeidsoppgaver så er det vel sånn da.

Men i Nepal er dette med arbeidsmoral, struktur, fremsynthet og verdien av planlegging svært annerledes enn i Norge. Ikke at jeg skal si Norge er best på alle disse områdene, men i Nepal har man på alle måter et mer ”hånd til munn” basert samfunn hvor man prøver å nøye seg med minimumet av det som er nødvendig, ofte også i jobbsammenheng.

Men av gode nyheter kan jeg si at jeg er endelig igang med å holde HIV treninger ute i lokalsamfunner og skoler, og skal nå i morgen på en skole for å undervise ungdom i hvordan HIV og seksuelle sykdommer smitter samt. Hvordan beskytte seg selv mot disse. Noe som selvsagt innebærer utallige rødmede ansikter når vi deler ut kondomer og lar de øve seg på korrekt bruk av disse.

Ellers har vi de siste 10 dagene Hatt Harald på besøk, ungdomsdelegaten i Rwanda Røde Kors. Som hevn for at han skremte vettet av meg ved å legge dette supercreepy (og ydmykende) selvportrettet som min PC bakgrunn tenkte jeg å poste det her på bloggen.

Foto: Harald vil i generasjoner være årsaken bak marerittene til de små, slik som hufsa ifra mummitrollet var det for 80 og 90 talls generasjonen.

Tre dagers menneskehandel

I helga arrangerte jeg og min meddelegat Camilla tre dagers workshop i menneskehandel for Nepal Røde Kors, Lalitpur distriktet. Som alltid når man holder kurs i Nepal var det tre dager med deltakere som kommer ruslende inn ca en halvtime etter vi har planlagt å starte, momo (Nepalsk fast food rett) til lunch og mye latter og blide Nepalske smil.

Det som var litt spennende denne gangen var at Lalitpur distriktet ikke har noen erfaring i å jobbe med menneskehandel, så både jeg og Camilla var litt nervøse for om dette skulle oppfattes som voldsomt utfordrende å jobbe med for deltakerne.
Men det gikk overraskende på skinner, og flere av deltakerne ønsket også selv å delta i det videre arbeidet med menneskehandel.

Foto: Jeg og Camilla har også vært på felttur og besøkt Nepal Røde kors sine prosjekter på menneskehandel. Her har en kvinnesirkel diskusjon på temaet.

Nepal er et av de landene i verden som er hardest utsatt for menneskehandel. Hvert år blir det blant annet fraktet omlag 12 000 Nepalske jenter over grensa til India for å jobbe som prostituerte, og man regner med at i India idag jobber det over 200 000 Nepalske jenter ufrivillig på bordeller.

Det er nemlig slik at mellom de Sør- Asiatiske landene Nepal, Bhutan og India, er det åpen grense slik at man ikke trenger pass for å komme gjennom. Dette fører blant annet til at mange Nepalske jenter blir fraktet over til India av en som kan for eksempel utgi seg for å være onkelen eller ektefellen til vedkommende.

På kurset hadde vi også en del om stigma mot folk som er utsatt for menneskehandel. Det er nemlig ofte slik, at når folk kommer tilbake til familiene sine i Nepal blir de avvist for ikke å bringe skam over familien.

Foto: boka "sold" om jenta Lakshmi skrevet Patricia McCormick kan anbefalles for de som ønsker å lære mer om menneskehandelen i Nepal

Tilbake til felt

Den 11- 14 Januar var jeg og min meddelagat Camilla igjen på feltbesøk. Denne gangen i Myagdhi distriktet, omlag to og en halv times biltur vest for byen Pokhara. Med to og en halv times kjøring refererer jeg selvsagt til to og en halv time med å bite tunga halvveis av og skalle hodet i biltaket. Nepalske veier er gjerne det vi i Norge vil referere til som ”steinrøyse” eller ”berg og dal bane”. Men turen ifra Pokhara til Myagdhi bød likevel på spektakulær natur med utsikt over himalaya og kjøring langs ville elver.

I Myaghi skulle vi delta på et tre dagers langt møte om hvordan inkludere og engasjere ungdom i bekjempelse av HIV og human trafficcing. I mitt hode temmelig ironisk i og med at du ikke kunne finne en deltaker på under 30 år. Ungdomsdemokrati er et fremmedord i Nepal på lik linje som det Norske... *En Norsk fremmedordbok er det siste man finner i Nepal, så ikke bli for sur over at jeg ikke kom på et fremmedord*, men folk ble iallefall ganske sjokkerte når jeg og Camilla holdt foredrag om Norges Røde Kors Ungdom og forklarte strukturen der.

Bildet: på grunn av at batteriet gikk tomt på kameraet fikk jeg dessverre ikke tatt noe særlig mye fancy bilder på kurset, men et bilde er da bedre enn ingenting.

Vi møtte også undgomsdelegaten som skal til Norge i året 2010/ 2011, så det var jo morro. Han hadde allerede begynt marerittene om de beryktede Norske minusgradene.

Som en ekte felttur selvsagt skal være, var det i aller største grad Nepalske tradisjoner vi skulle følge. Deriblant å spise dalbhat to ganger om dager (et lass med ris og dal, og en del grønnsaker etc). I Nepal pleier man å spise med hendene. Jeg gikk derfor i tre dager med konstante matrester og smuler på høyrehanda. Venstrehanda derimot, som skal kun brukes på toalettet, var fylt til randen med størkna bremsespor.

Siden sist har vi også holdt et tre dagers kurs i internasjonal humanitær rett. Nevner det i og med at det har vært noen klager ifra anonyme kilder om at bloggen min består av litt for mye tull og tøys og litt for lite fag og seriøsitet.

Menmen, nå må jeg stikke, ligger fortsatt noen kilo under normalvekta mi etter rundene med magesjuke, så nå skal jeg ut for lunch og spise alt som kan sette meg nærmere enten fedme problematikk eller et hjerteinfarkt.

Pheri bhetaula!