Møte, ferieplaner og tapte veddemål

I helgen var det årsmøte i Lalitpur Røde Kors, distriktet der jeg og min meddelegat Camilla jobber. Møtet startet likt som stort sett alle arrangementer i Nepal, nemlig med å vente. Vi hadde fått beskjed om å være på møtestedet klokken 10, mens møtet startet sånn litt over 11. Men hva gjør vel det når man kan sitte og slappe av med en kopp søt melkete, øve Nepali med snakkevillige frivillige og nyte solen som titter fram nå som Nepalsk sommer nærmer seg med stormskritt.

Foto: en av våre flotte kolleger. Overraskende nok for å være i Asia klarte jeg ikke å fange opp noen "peace tegn" eller store glis hele denne dagen.

Venting ble det selvsagt også under møtet da mesteparten av tiden gikk med på at executive comitte (fylkesstyret på godt Norsk), satt på et lukket rom og diskuterte mellom seg hvem som burde sitte i det nye styret, mens alle de andre måtte vente utenfor fram til avstemningen skulle starte. Kunne vel her også puttet inn en del ord om skjev representasjon av møtedeltakerne, men la oss bare holde det kort med at de unge frivillige ikke en eneste gang var oppe på talerstolen og den største andelen kvinner på møtet var kjøkkengjeng.

Av andre opplysninger om møtet kan jeg informere om at jeg spiste en supersterk lunch. Det ble nemlig servert Newari mat på møtet. Newari er den største etnisiteten i Kathmandu dalen og er spesielt kjent for sine mattradisjoner. For Nepalere var dette nydelig og god mat, for meg var det en sammensetning av chilli og hundre ulike krydder og peppersorter.

Foto: Tale, et velkjent fenomen på møter og konferanser i Nepal. Ikke sjelden varer de gjerne i tre timer.

Ellers så skal jeg om under en uke ta ut noe av ferien min og gå på en 21 dagers fjelltur i Himalaya. Der skal jeg og noen venner blant annet gå gjennom gokio dalen, gå til Mt. Everest base camp og klatre til toppen av et fjell på ca 6300 meter, det blir morro!

Kom også nettopp på at jeg og Camilla veddet om hvor lenge årsmøtet kom til å vare, hvorav hun kom nærmest og jeg skylder henne dermed 40 rupees (ca 3.50 NOK), pokker også...

Glade dager i Nepal!

Når jeg satt her om dagen og så over bloggartiklene jeg har postet de siste månedene la jeg merke til at jeg kansje har opptrått med en noe mer pessimistisk tone enn det virkeligheten tilsvarer. Så derfor tenkte jeg nå å nevne litt positive og fine ting om Nepal, som jo er et flott land som jeg stortrives i.

1. Det begynner å bli vår i Nepal! Her om dagen lå jeg på takterassen min og klarte å bygge opp tidenes T- skjorte og sokke skille, et sikkert vårtegn

Foto: Denne tannpirkeren fant jeg i et pissoar ved en skole jeg holdt HIV trening. Det artige er at det var jeg som mistet den i pissoaret sånn ca tre måneder tidligere:) Snakk om deja vu.

2. Det er endelig mer å gjøre på jobben, har blant annet hatt en del vellykka HIV treninger ute på skoler og lokalsamfunn hvor de Røde Kors frivillige opptrer med imponerende troverdighet, fagkunnskap og engasjement. Blir utrolig stolt når jeg vet det er jeg og Camilla som har gitt disse frivillige trening i HIV!

3. Var for inntill et par dager siden på en nydelig felttur til Nuwakot distriktet, og så blant annet tempelplassen som tidligere var der kongen regjerte ifra, en helt utrolig spennende plass med masse gammel Nepali arkitektur og kultur.

4. Når man bor i Nepal slipper man å delta i teite debatter som hvem som får hoppe først i holmenkollen.

5. Jeg kan ifra huset mitt myse ut over Himalaya og se fjell på over 7000 meter. En koselig utsikt å nyte morgenkaffen med.

Foto: På felttur til Nuwakot distriktet bestemte jeg og noen frivillige oss for å gjøre treklatring i nydelige omgivelser:)

6. Jeg har ikke lenger magesjau to ganger i uka.

7. Skal snart på 21 dagers fjelltur med noen venner jeg har fått her nede der vi blant annet skal klatre til toppen av fjell på over 6300 meter. Håper febrilsk å komme over en nedfrosset Japaner ifra 50 tallet eller noe sånt.

Kunsten å være tålmodig

Jeg husker når jeg var 18 år og på sesjon til militæret. Da ble jeg, sammen med ca 20 andre ungdommer plassert i et rom med en vann dispenser og en flat skjerm TV som  viste kule ”promotion” filmer av de ulike grenene i forsvaret. Det rommet satt man på sånn ca 95 % av tida man var på sesjon, mens man de andre 5 % ble veid og svarte på enkle spørsmål.

Litt sånn kan det iblant føles å jobbe i Nepal, et land hvor folk alltid tar seg veldig god tid og ikke enkelt lar seg stresse. Nå i dag for eksempel fikk jeg beskjed om at det tre dagers HIV kurset jeg og Camilla hadde tenkt til å holde fra i morgen måtte bli utsatt fordi kontaktpersonene ifra kontoret ikke hadde fått tid til å ringe og informere de frivillige. Dette fordi det hadde kommet opp en offentlig fridag de ikke hadde visst om. Alt for å ikke gi en sånn arbeidsoppgave til for eksempel to ungdomsdelegater som allerede føler de har alt for lite å gjøre på jobb og har informert om det opptil flere ganger?! Jaja, er det et hierarki med stramt fordelte arbeidsoppgaver så er det vel sånn da.

Men i Nepal er dette med arbeidsmoral, struktur, fremsynthet og verdien av planlegging svært annerledes enn i Norge. Ikke at jeg skal si Norge er best på alle disse områdene, men i Nepal har man på alle måter et mer ”hånd til munn” basert samfunn hvor man prøver å nøye seg med minimumet av det som er nødvendig, ofte også i jobbsammenheng.

Men av gode nyheter kan jeg si at jeg er endelig igang med å holde HIV treninger ute i lokalsamfunner og skoler, og skal nå i morgen på en skole for å undervise ungdom i hvordan HIV og seksuelle sykdommer smitter samt. Hvordan beskytte seg selv mot disse. Noe som selvsagt innebærer utallige rødmede ansikter når vi deler ut kondomer og lar de øve seg på korrekt bruk av disse.

Ellers har vi de siste 10 dagene Hatt Harald på besøk, ungdomsdelegaten i Rwanda Røde Kors. Som hevn for at han skremte vettet av meg ved å legge dette supercreepy (og ydmykende) selvportrettet som min PC bakgrunn tenkte jeg å poste det her på bloggen.

Foto: Harald vil i generasjoner være årsaken bak marerittene til de små, slik som hufsa ifra mummitrollet var det for 80 og 90 talls generasjonen.

Tre dagers menneskehandel

I helga arrangerte jeg og min meddelegat Camilla tre dagers workshop i menneskehandel for Nepal Røde Kors, Lalitpur distriktet. Som alltid når man holder kurs i Nepal var det tre dager med deltakere som kommer ruslende inn ca en halvtime etter vi har planlagt å starte, momo (Nepalsk fast food rett) til lunch og mye latter og blide Nepalske smil.

Det som var litt spennende denne gangen var at Lalitpur distriktet ikke har noen erfaring i å jobbe med menneskehandel, så både jeg og Camilla var litt nervøse for om dette skulle oppfattes som voldsomt utfordrende å jobbe med for deltakerne.
Men det gikk overraskende på skinner, og flere av deltakerne ønsket også selv å delta i det videre arbeidet med menneskehandel.

Foto: Jeg og Camilla har også vært på felttur og besøkt Nepal Røde kors sine prosjekter på menneskehandel. Her har en kvinnesirkel diskusjon på temaet.

Nepal er et av de landene i verden som er hardest utsatt for menneskehandel. Hvert år blir det blant annet fraktet omlag 12 000 Nepalske jenter over grensa til India for å jobbe som prostituerte, og man regner med at i India idag jobber det over 200 000 Nepalske jenter ufrivillig på bordeller.

Det er nemlig slik at mellom de Sør- Asiatiske landene Nepal, Bhutan og India, er det åpen grense slik at man ikke trenger pass for å komme gjennom. Dette fører blant annet til at mange Nepalske jenter blir fraktet over til India av en som kan for eksempel utgi seg for å være onkelen eller ektefellen til vedkommende.

På kurset hadde vi også en del om stigma mot folk som er utsatt for menneskehandel. Det er nemlig ofte slik, at når folk kommer tilbake til familiene sine i Nepal blir de avvist for ikke å bringe skam over familien.

Foto: boka "sold" om jenta Lakshmi skrevet Patricia McCormick kan anbefalles for de som ønsker å lære mer om menneskehandelen i Nepal

Tilbake til felt

Den 11- 14 Januar var jeg og min meddelagat Camilla igjen på feltbesøk. Denne gangen i Myagdhi distriktet, omlag to og en halv times biltur vest for byen Pokhara. Med to og en halv times kjøring refererer jeg selvsagt til to og en halv time med å bite tunga halvveis av og skalle hodet i biltaket. Nepalske veier er gjerne det vi i Norge vil referere til som ”steinrøyse” eller ”berg og dal bane”. Men turen ifra Pokhara til Myagdhi bød likevel på spektakulær natur med utsikt over himalaya og kjøring langs ville elver.

I Myaghi skulle vi delta på et tre dagers langt møte om hvordan inkludere og engasjere ungdom i bekjempelse av HIV og human trafficcing. I mitt hode temmelig ironisk i og med at du ikke kunne finne en deltaker på under 30 år. Ungdomsdemokrati er et fremmedord i Nepal på lik linje som det Norske... *En Norsk fremmedordbok er det siste man finner i Nepal, så ikke bli for sur over at jeg ikke kom på et fremmedord*, men folk ble iallefall ganske sjokkerte når jeg og Camilla holdt foredrag om Norges Røde Kors Ungdom og forklarte strukturen der.

Bildet: på grunn av at batteriet gikk tomt på kameraet fikk jeg dessverre ikke tatt noe særlig mye fancy bilder på kurset, men et bilde er da bedre enn ingenting.

Vi møtte også undgomsdelegaten som skal til Norge i året 2010/ 2011, så det var jo morro. Han hadde allerede begynt marerittene om de beryktede Norske minusgradene.

Som en ekte felttur selvsagt skal være, var det i aller største grad Nepalske tradisjoner vi skulle følge. Deriblant å spise dalbhat to ganger om dager (et lass med ris og dal, og en del grønnsaker etc). I Nepal pleier man å spise med hendene. Jeg gikk derfor i tre dager med konstante matrester og smuler på høyrehanda. Venstrehanda derimot, som skal kun brukes på toalettet, var fylt til randen med størkna bremsespor.

Siden sist har vi også holdt et tre dagers kurs i internasjonal humanitær rett. Nevner det i og med at det har vært noen klager ifra anonyme kilder om at bloggen min består av litt for mye tull og tøys og litt for lite fag og seriøsitet.

Menmen, nå må jeg stikke, ligger fortsatt noen kilo under normalvekta mi etter rundene med magesjuke, så nå skal jeg ut for lunch og spise alt som kan sette meg nærmere enten fedme problematikk eller et hjerteinfarkt.

Pheri bhetaula!

Rolige dager i Nepal

Nå i det siste har det vært ganske rolig, og dermed også kjedelig på jobb. Etter en ganske intensiv November med diverse kurser, møter og aktiviteter er det nå fram til starten av Januar et ganske tregt tempo på jobben. Jeg og Camilla har mast en del i forhold til å komme ut på skoler og lokalsamfunn for å holde interactions og liknende på HIV/ human trafficking/ Røde Kors prinsippene og alt annet vi jobber med, men grunnet blant annet at jeg har vært en del syk starter vi det arbeidet først i Januar.

Fra og med i dag (skrivende stund) er det erklært en tre dagers Bandha (Nepali ord for ”stengt”) av maoistene i Nepal, noe som betyr i praksis at de går ut på gata for å demonstrere, og nesten alt av butikker, restauranter og liknende er stengt. Dessuten er det ikke en bil å se på de ellers overtraffikerte gatene. For de av dere som er over gjennomsnittlig interessert i internasjonal politikk har dere kansje fått med dere at den politiske situasjonen i landet er mildt sagt kaotisk. At det er Bandha legger selvsagt også noen dempere på jobben. For eksempel skulle vi i dag hatt et møte med en del av de frivillige, men måtte utsette det på grunn av mangelen på muligheter for transport.

Menmen, dette ble et veldig kort og generelt innlegg, men dersom du ønsker å se noe med litt mer fart, spenning og humor for de spesielt interesserte kan du jo sjekke ut mitt nye videoblogginnlegg på http://www.facebook.com/video/video.php?v=1169114349017&subj=1262716207. Denne filmen var dessverre for stor til at jeg kunne poste den rett her på bloggen.

Ellers har jeg bestilt meg fire dagers nyttårstur til last resort. Et ekstremsportsenter som ligger nær grensa til Tibet i nord. Her skal jeg blant annet hoppe i strikk ifra verdens høyeste (!) strikkhoppested, drive kajaking, fjellvandring langs de Tibetanske fjellene og rappelere ned bratte vegger. Gleder meg som en nekrofil på vei til kirkegården!

Utfordringer i Nepal

Da har jeg vært i Nepal i overkant av tre måneder som ungdomsdelegat for Røde Kors og tenkte det var på tide med et blogginnlegg om utfordringene ved det å være her. Å være ungdomsdelegat er utrolig spennende og morsomt, men ingen skal være så naive å tro at det er helt fritt for problemer og utfordringer. 

For det første kan jeg jo nevne at språk åpenbart nok er en utfordring. Jeg og min meddelegat Camilla har daglig Nepali undervisning, men kan på ingen måte bruke språket i den skala som er ønskelig. Derfor må mye foregå på Engelsk, et språk som har blanda kvalitet på Nepaleserne sine tunger.

Bildet: oversvømmelse i huset var også en utfordring jeg og Camilla våknet opp til en dag. Her er det terrassen vår som er blitt omgjort til svømmebasseng.

Kan også nevne at jeg virkelig begynner å savne mat ifra Norge. Enten det er elgsteiken på Søndags ettermiddag med brun saus og poteter, grovt brød med geitost, eller en kebab på hjørnet  som du våkner opp med restene av på brystet  morgenen etter.

Kulturforskjeller er selvsagt noe som er både fint og utfordrende på en gang. Når man flytter til et nytt land er det ting man setter veldig pris på ved levemåten der, og ting man setter mindre pris på. I Nepal kan jeg for eksempel ikke få meg til å verdsette at det er vanlig å slå barn som straff og at man har et kastesystem basert på ulike etnisiteter som er implementert uansett hvor man er i samfunnet.  Dessuten irriterer jeg meg til stadighet over at det er vanlig å prute på alt mulig her, noe som tar utrolig mye tid.

Bildet: dette ser kansje fristende ut, mens egentlig er de ikledde parasitter som sparker og slår på tarmene dine til det ikke finnes fast materiale der lenger.

Men den definitivt største utfordringen for meg her nede har vært sykdom. Jeg har hatt magesjuke totalt 5 ganger de siste tre månedene, noe som har ført til at jeg har mistet 6 kilo og har måttet dra til legen 4 ganger. Dette har satt noen betydelige bremseklosser både personlig og jobbmessig. For eksempel hadde vi tenkt til å ha et tre dagers kurs i internasjonal humanitær rett nå sist helg, men måtte utsette det fordi både jeg og Camilla var slått ut av sykdom.

Som jeg nevnte såvidt i starten av dette innlegget, å være ungdomsdelegat er utrolig spennende, men selvsagt følger det en del utfordringer ved å flytte til et nytt land og tilpasse seg en helt annen kultur.

Skal forøvrig også snart prøve å få postet et videoblogginnlegg, dette har dessverre vært nok et utsettelsesoffer grunnet sykdom.