Tre dagers menneskehandel

I helga arrangerte jeg og min meddelegat Camilla tre dagers workshop i menneskehandel for Nepal Røde Kors, Lalitpur distriktet. Som alltid når man holder kurs i Nepal var det tre dager med deltakere som kommer ruslende inn ca en halvtime etter vi har planlagt å starte, momo (Nepalsk fast food rett) til lunch og mye latter og blide Nepalske smil.

Det som var litt spennende denne gangen var at Lalitpur distriktet ikke har noen erfaring i å jobbe med menneskehandel, så både jeg og Camilla var litt nervøse for om dette skulle oppfattes som voldsomt utfordrende å jobbe med for deltakerne.
Men det gikk overraskende på skinner, og flere av deltakerne ønsket også selv å delta i det videre arbeidet med menneskehandel.

Foto: Jeg og Camilla har også vært på felttur og besøkt Nepal Røde kors sine prosjekter på menneskehandel. Her har en kvinnesirkel diskusjon på temaet.

Nepal er et av de landene i verden som er hardest utsatt for menneskehandel. Hvert år blir det blant annet fraktet omlag 12 000 Nepalske jenter over grensa til India for å jobbe som prostituerte, og man regner med at i India idag jobber det over 200 000 Nepalske jenter ufrivillig på bordeller.

Det er nemlig slik at mellom de Sør- Asiatiske landene Nepal, Bhutan og India, er det åpen grense slik at man ikke trenger pass for å komme gjennom. Dette fører blant annet til at mange Nepalske jenter blir fraktet over til India av en som kan for eksempel utgi seg for å være onkelen eller ektefellen til vedkommende.

På kurset hadde vi også en del om stigma mot folk som er utsatt for menneskehandel. Det er nemlig ofte slik, at når folk kommer tilbake til familiene sine i Nepal blir de avvist for ikke å bringe skam over familien.

Foto: boka "sold" om jenta Lakshmi skrevet Patricia McCormick kan anbefalles for de som ønsker å lære mer om menneskehandelen i Nepal

Tilbake til felt

Den 11- 14 Januar var jeg og min meddelagat Camilla igjen på feltbesøk. Denne gangen i Myagdhi distriktet, omlag to og en halv times biltur vest for byen Pokhara. Med to og en halv times kjøring refererer jeg selvsagt til to og en halv time med å bite tunga halvveis av og skalle hodet i biltaket. Nepalske veier er gjerne det vi i Norge vil referere til som ”steinrøyse” eller ”berg og dal bane”. Men turen ifra Pokhara til Myagdhi bød likevel på spektakulær natur med utsikt over himalaya og kjøring langs ville elver.

I Myaghi skulle vi delta på et tre dagers langt møte om hvordan inkludere og engasjere ungdom i bekjempelse av HIV og human trafficcing. I mitt hode temmelig ironisk i og med at du ikke kunne finne en deltaker på under 30 år. Ungdomsdemokrati er et fremmedord i Nepal på lik linje som det Norske... *En Norsk fremmedordbok er det siste man finner i Nepal, så ikke bli for sur over at jeg ikke kom på et fremmedord*, men folk ble iallefall ganske sjokkerte når jeg og Camilla holdt foredrag om Norges Røde Kors Ungdom og forklarte strukturen der.

Bildet: på grunn av at batteriet gikk tomt på kameraet fikk jeg dessverre ikke tatt noe særlig mye fancy bilder på kurset, men et bilde er da bedre enn ingenting.

Vi møtte også undgomsdelegaten som skal til Norge i året 2010/ 2011, så det var jo morro. Han hadde allerede begynt marerittene om de beryktede Norske minusgradene.

Som en ekte felttur selvsagt skal være, var det i aller største grad Nepalske tradisjoner vi skulle følge. Deriblant å spise dalbhat to ganger om dager (et lass med ris og dal, og en del grønnsaker etc). I Nepal pleier man å spise med hendene. Jeg gikk derfor i tre dager med konstante matrester og smuler på høyrehanda. Venstrehanda derimot, som skal kun brukes på toalettet, var fylt til randen med størkna bremsespor.

Siden sist har vi også holdt et tre dagers kurs i internasjonal humanitær rett. Nevner det i og med at det har vært noen klager ifra anonyme kilder om at bloggen min består av litt for mye tull og tøys og litt for lite fag og seriøsitet.

Menmen, nå må jeg stikke, ligger fortsatt noen kilo under normalvekta mi etter rundene med magesjuke, så nå skal jeg ut for lunch og spise alt som kan sette meg nærmere enten fedme problematikk eller et hjerteinfarkt.

Pheri bhetaula!

Rolige dager i Nepal

Nå i det siste har det vært ganske rolig, og dermed også kjedelig på jobb. Etter en ganske intensiv November med diverse kurser, møter og aktiviteter er det nå fram til starten av Januar et ganske tregt tempo på jobben. Jeg og Camilla har mast en del i forhold til å komme ut på skoler og lokalsamfunn for å holde interactions og liknende på HIV/ human trafficking/ Røde Kors prinsippene og alt annet vi jobber med, men grunnet blant annet at jeg har vært en del syk starter vi det arbeidet først i Januar.

Fra og med i dag (skrivende stund) er det erklært en tre dagers Bandha (Nepali ord for ”stengt”) av maoistene i Nepal, noe som betyr i praksis at de går ut på gata for å demonstrere, og nesten alt av butikker, restauranter og liknende er stengt. Dessuten er det ikke en bil å se på de ellers overtraffikerte gatene. For de av dere som er over gjennomsnittlig interessert i internasjonal politikk har dere kansje fått med dere at den politiske situasjonen i landet er mildt sagt kaotisk. At det er Bandha legger selvsagt også noen dempere på jobben. For eksempel skulle vi i dag hatt et møte med en del av de frivillige, men måtte utsette det på grunn av mangelen på muligheter for transport.

Menmen, dette ble et veldig kort og generelt innlegg, men dersom du ønsker å se noe med litt mer fart, spenning og humor for de spesielt interesserte kan du jo sjekke ut mitt nye videoblogginnlegg på http://www.facebook.com/video/video.php?v=1169114349017&subj=1262716207. Denne filmen var dessverre for stor til at jeg kunne poste den rett her på bloggen.

Ellers har jeg bestilt meg fire dagers nyttårstur til last resort. Et ekstremsportsenter som ligger nær grensa til Tibet i nord. Her skal jeg blant annet hoppe i strikk ifra verdens høyeste (!) strikkhoppested, drive kajaking, fjellvandring langs de Tibetanske fjellene og rappelere ned bratte vegger. Gleder meg som en nekrofil på vei til kirkegården!

Utfordringer i Nepal

Da har jeg vært i Nepal i overkant av tre måneder som ungdomsdelegat for Røde Kors og tenkte det var på tide med et blogginnlegg om utfordringene ved det å være her. Å være ungdomsdelegat er utrolig spennende og morsomt, men ingen skal være så naive å tro at det er helt fritt for problemer og utfordringer. 

For det første kan jeg jo nevne at språk åpenbart nok er en utfordring. Jeg og min meddelegat Camilla har daglig Nepali undervisning, men kan på ingen måte bruke språket i den skala som er ønskelig. Derfor må mye foregå på Engelsk, et språk som har blanda kvalitet på Nepaleserne sine tunger.

Bildet: oversvømmelse i huset var også en utfordring jeg og Camilla våknet opp til en dag. Her er det terrassen vår som er blitt omgjort til svømmebasseng.

Kan også nevne at jeg virkelig begynner å savne mat ifra Norge. Enten det er elgsteiken på Søndags ettermiddag med brun saus og poteter, grovt brød med geitost, eller en kebab på hjørnet  som du våkner opp med restene av på brystet  morgenen etter.

Kulturforskjeller er selvsagt noe som er både fint og utfordrende på en gang. Når man flytter til et nytt land er det ting man setter veldig pris på ved levemåten der, og ting man setter mindre pris på. I Nepal kan jeg for eksempel ikke få meg til å verdsette at det er vanlig å slå barn som straff og at man har et kastesystem basert på ulike etnisiteter som er implementert uansett hvor man er i samfunnet.  Dessuten irriterer jeg meg til stadighet over at det er vanlig å prute på alt mulig her, noe som tar utrolig mye tid.

Bildet: dette ser kansje fristende ut, mens egentlig er de ikledde parasitter som sparker og slår på tarmene dine til det ikke finnes fast materiale der lenger.

Men den definitivt største utfordringen for meg her nede har vært sykdom. Jeg har hatt magesjuke totalt 5 ganger de siste tre månedene, noe som har ført til at jeg har mistet 6 kilo og har måttet dra til legen 4 ganger. Dette har satt noen betydelige bremseklosser både personlig og jobbmessig. For eksempel hadde vi tenkt til å ha et tre dagers kurs i internasjonal humanitær rett nå sist helg, men måtte utsette det fordi både jeg og Camilla var slått ut av sykdom.

Som jeg nevnte såvidt i starten av dette innlegget, å være ungdomsdelegat er utrolig spennende, men selvsagt følger det en del utfordringer ved å flytte til et nytt land og tilpasse seg en helt annen kultur.

Skal forøvrig også snart prøve å få postet et videoblogginnlegg, dette har dessverre vært nok et utsettelsesoffer grunnet sykdom.

To dager i Limbo

I den guddommelig komedie beskriver Dante limbo som helvetets første sirkel, beliggende hinsides floden Acheron men før Minos' dommersete.

På Mandag var jeg nemlig hos legen for å sjekke ut hvorfor jeg har vært så mye syk i Nepal. Jeg har hatt omgangssjuke tre ganger og vært kraftig forkjøla en gang, så ville bare forsikre meg om at det ikke var noe kronisk (dersom du vil vite mer om sykdom i Nepal kan du sjekke ut min videoblogg lenger ned på sida).
Han sa det trolig ikke var noe men at vi kunne ta en blodprøve for å være sikre, noe jeg syntes hørtes ut som en god ide. Etter sånn omtrent en time venting ble jeg tatt inn på et rom hvor legen og en som skulle vise seg å være HIV ekspert satt. Der fikk jeg beskjed om at de hadde funnet positive signaler i blodet mitt som trengte videre testing.

Dermed måtte jeg gå i to dager å være konstant supernervøs for om jeg hadde HIV. Noe som igjen førte til at jeg omtrent ikke klarte å verken spise eller sove, og iallefall ikke konsentrere meg om jobb. Det er en helt grusom følelse det å gå og vente på noe.

Men to dager senere kom jeg tilbake og fikk heldigvis den glade beskjeden om at det hadde vært en feil og at blodet mitt viste negativt. Noe de hadde kontrollsjekket flere ganger.

Men men, det har iallefall vært en ganske tøff uke her i Nepal med først en real runde omgangssjuke for så å måtte gå i to dager og forberede deg på å få beskjeden at du har HIV. Men vi har arrangert en vellykket leadership workshop nå nylig og skal fra i morgen lede en tre dagers workshop på HIV/ AIDS for de frivillige. Håper bare neste uke blir litt roligere og friskere!

CDP og åpen do

Da er jeg i skrivende stund nok en gang stasjonert i Pokhara, byen som er omkranset av Himalaya sine prektige fjell. Vi er her på en konferanse hvor vi skal være med å vurdere og legge planer videre for Nepal Røde Kors sitt prosjekt CDP (community development program). CDP går ut på at Røde Kors skal implementere ulike materielle goder og spre kunnskap i Nepal sine mindre urbane strøk, som skal kunne være med på å utvikle lokalsamfunn. Eksempel på dette kan være å bygge toaletter, kjøkken og vannkraner for å bedre de sanitære forholdene, eller gi grunnleggende kunnskaper til landsbybeboerne om for eksempel hygiene, jordbruk og helse.

Foto: bordet jeg satt på. Masse koselige Nepalere som kunne ca tre ord på Engelsk men var likevel kjempegira på å snakke om Norge og høre hvor mye Nepali jeg kunne.

Vi er her som representanter for Norges Røde Kors, hvor vi skal observere og bidra til at prosjektet kan forbedres ytterligere. Dette gjøres gjennom gruppediskusjoner og innledninger om hvilke resultater prosjektet har resultert i og muligheter for forbedring.

Det siste der har imidlertidig vist seg å være litt lettere sagt enn gjort. Det er nemlig slik at i Nepal, er det å kunne innrømme feil og mangler noe som sitter langt inne hos de fleste. Jeg og min meddelegat Camilla har skjønt at når vi har forslag til forbedring eller kritiske spørsmål, må vi være forsiktig med å gi såkalt konstruktiv kritikk, selv om det er pakket inn i skryt. Istedet har vi prøvd å få til litt løs prat om ting som kan være utfordrende og ikke så velfungerende, veldig viktig at ingen skal føle seg støtet osv.

Foto: dette er Luke, en skikkelig allright fyr ifra Belgia. Greia var at han så klin lik ut som Jonas Gahr Støre, noe dette bildet delvis er bevis for.

Av andre opplysninger kan jeg meddele at hotellrommene vi bor på, har fått plassert et vindu av hønsenetting på doene, som peker ut til gangen der folk hele tiden passerer. Dette fører til at når du sitter på ramma og trykker kan folk se inn, småprate litt eller håndhilse. For meg ble dette litt for mye åpenhet og fellesskap, så jeg har løst dette problemet med å spikre fast et av badehåndklene mine til vinduskarmen, slik at de som kikker inn får nå bare se det smilende ansiktet til Donald duck.

Ellers så sitter det en ganske pen Nepalsk jente overfor oss i konferansesalen. Hun er ikke sånn helt uimotståelig pen som stiller i champions league eller noe, men heller en som spiller i 1. Divisjon, med mulighet for opprykk til tippeligaen. Så forholdsvis bra, men ikke noe man gidder å satse stort på eller følge på fast basis.

 Foto: flyturen til Pokhara gav en helt nydelig utsikt over Himalaya fjellene.

Jeg er også så ”heldig” å ha havnet på et bord der samtlige av de Nepalske deltagerne syntes det er hysterisk morsomt når en hvit dude sier noe på Nepali, så det var ikke plagsomt krevende å påføre seg klovnestempelet her.

Emil gjør Nepal og Nepal gjør Emil videoblogg 1