Emil gjør Kina og Kina gjør Emil

Ganske nylig var jeg på ferietur til Shanghai, Kina, for å besøke noen venner som bor der, delta på expo (verdensutstillingen), og generelt bare få en litt annen smakebit av Asia enn kun Nepal.

Foto: Nasjonalfølelsen i Shanghai er veldig tydelig i de sentrale strøkene av byen.

Det første som må bringes frem her var selvsagt herligheten av å være en uke i et ”utviklet” samfunn. Det vil si å kunne kjøre på veier som er gode nok til å kunne passere 80 km/t, spise stort sett overalt uten å ende opp med en uke diare, spasere i gater uten å skli i en geitebæsj etc... For all del, jeg elsker virkelig å bo i Nepal, og noe av grunnen til at det er et så spennende land å bo i er at man blir tvunget til å gi slipp på så mange av godene man har vokst opp med og vent seg til i Norge. Men for en uke var det utrolig deilig å være tilbake i et samfunn med motorveier, togstasjoner, rom uten kakerlakker, varme dusjer og alle andre luksusgoder.

Jeg deltok også på expo i Shanghai, noe som ikke kan beskrives som annet enn spektakulært. Over 180 nasjoner hadde satt opp en paviljong over et gigantisk område midt i Shanghai (se for deg tusenfryd * 100 i størrelse), hvor de viste frem sin nasjon for hovedsakelig kinesiske turister.
De regner med at så lenge expo varer (over omlag 6 måneder) kommer hele 70 millioner mennesker til å komme på besøk.

Foto: meg på expo område. I bakgrunnen kan man se sånn ca en kvart promille av hele expo området.

En annen artig følelse med å dra til Kina er at man går rundt og føler seg som en kjendis. Det er nemlig slik i Kina at kinesere kommer bort til deg og spør om de kan ta bilde med deg fordi du er utlending. Hvite mennesker har altså litt samme status som zebraer og apekatten Julius har i Norge.

Men en uke i Kina var absolutt ikke nok. Så etter å ha vært i Shanghai har jeg blitt virkelig inspirert til å reise tilbake til og oppleve mer av dette riket med en så unik kultur og historie.

Men nå er det bare tre uker igjen av oppholdet i Nepal, og den hektiske innspurten på jobb er et faktum. Fra i morgen drar jeg igjen tilbake til Dhading distriktet for en fem dagers felttur hvor jeg skal være med på ulike prosjekter retta mot menneskehandel og HIV/ AIDS. På gjensyn godtfolk!

Foto over: meg sammen med Haibou, maskoten for expo 2010. Spurte meg mange ganger i løpet av ferien hvorfor de har valgt en maskot som ser ut til å høre hjemme i en tannkremreklame...

I skrivende stund er jeg nylig kommet hjem ifra en tre dagers felttur i Dhading distriktet, som ligger noen timer kjøring ifra hovedstaden Kathmandu. Dhading er blant de distriktene i Nepal som er hardest tsatt for menneskehandel, så det var nettopp det jeg og to gode Nepalske kolleger ifra hovedkontoret skulle være med å observere og delta på.

Prosjektet vi var med på var ”gatedrama mot menneskehandel og HIV/ AIDS”. Dette gikk ut på at ungdommer ifra Nord i Dhading (som er hardest rammet av menneskehandel) får trening i å gjøre skuespill, og skal deretter lage og fremføre et skuespill for lokalbefolkningen. Skuespillet handlet om hvordan Nepalske jenter blir lurt inn i menneskehandel med løfte om god jobb i en storby for så å ende opp på bordeller i India.

Høres kansje en smule uvanlig ut når man tenker på hva Røde Kors vanligvis jobber med, men de deltakende ungdommene viste stor interesse for det de drev med og klarte også å samle en stor menneskemengde til å se på skuespillet deres. Skuespillet fikk forøvrig veldig god respons i form av god gammel trampeklapp.

Feltturer tror jeg må være noe av det morsomste i jobben som ungdomsdelegat. Men i disse dager har også Camilla, min meddelegat, undervisning i ”report writing”, vi jobber med å opprette et fylkesstyre for ungdomssirklene og om fire dager dager drar jeg til Shanghai for å være kortbukseturist og se på expo. Så nå den siste tida som ungdomsdelegat er det iallefall nok å finne på!

Den høyeste gutten i klassen!

Da var jeg omsider tilbake i jobben som ungdomsdelegat for Røde Kors i Nepal, etter å ha hatt en 21 dagers fjelltur ferie i Himalaya. Jeg var på ferie der sammen med fem andre venner, to ifra Nederland, to ifra Sveits og en ifra Irland, så det var et godt og blandet lag som tok turen til verdens topp.

Tidligere har jeg gjort trekking i Himalaya også, i Annapurna regionen vestover i Nepal og i Langtang som ligger nord for hovedstaten Kathmandu, men denne gangen var det øst i Nepal og Mt. Everest regionen som stod for tur, og jeg kom dypere inn i fjellene enn noensinne før.

Vi tok først fly til Lukla, hvor flyet fløy mellom toppene av åser og fjelltopper som runget mellom 2000- 3000 meter og endte så opp på en rullebane som er omlag 10 grader skjev og har en av de største ulykkeratesene i verden. Flyet var gjerne det vi vil referere til som en taxi med vinger, og kunne ikke fly for høyt fordi flyene var for små til å skikkelig kunne motstå vind over en viss høyde (betryggende å høre når vi allerede hadde lettet).

Videre tok vi spaserturen inn i fjellheimen med omlag 14 kilo hver på ryggen bestående av litt undertøy, tykke ullklær, sovepose, kamera og klatreutstyr. Dagene gikk som regel med til vandring mellom fjellene, men vi besteg også en del fjelltopper på høyder som varierte ifra 4500- 6200 meter. Når vi var på det høyste punktet påpekte også guiden vår at nå var vi høyere enn noe som helst punkt på et hvilket som helst annet kontinent.

Nå framover har jeg og Camilla mye å gjøre på jobb, med siste halvannen måned innspurt og mange mål som skal nås, og i starten av Mai drar jeg noen dager til Shanghai i Kina for å ta ut resten av feriedagene mine, delegatlivet er stas med andre ord!

Møte, ferieplaner og tapte veddemål

I helgen var det årsmøte i Lalitpur Røde Kors, distriktet der jeg og min meddelegat Camilla jobber. Møtet startet likt som stort sett alle arrangementer i Nepal, nemlig med å vente. Vi hadde fått beskjed om å være på møtestedet klokken 10, mens møtet startet sånn litt over 11. Men hva gjør vel det når man kan sitte og slappe av med en kopp søt melkete, øve Nepali med snakkevillige frivillige og nyte solen som titter fram nå som Nepalsk sommer nærmer seg med stormskritt.

Foto: en av våre flotte kolleger. Overraskende nok for å være i Asia klarte jeg ikke å fange opp noen "peace tegn" eller store glis hele denne dagen.

Venting ble det selvsagt også under møtet da mesteparten av tiden gikk med på at executive comitte (fylkesstyret på godt Norsk), satt på et lukket rom og diskuterte mellom seg hvem som burde sitte i det nye styret, mens alle de andre måtte vente utenfor fram til avstemningen skulle starte. Kunne vel her også puttet inn en del ord om skjev representasjon av møtedeltakerne, men la oss bare holde det kort med at de unge frivillige ikke en eneste gang var oppe på talerstolen og den største andelen kvinner på møtet var kjøkkengjeng.

Av andre opplysninger om møtet kan jeg informere om at jeg spiste en supersterk lunch. Det ble nemlig servert Newari mat på møtet. Newari er den største etnisiteten i Kathmandu dalen og er spesielt kjent for sine mattradisjoner. For Nepalere var dette nydelig og god mat, for meg var det en sammensetning av chilli og hundre ulike krydder og peppersorter.

Foto: Tale, et velkjent fenomen på møter og konferanser i Nepal. Ikke sjelden varer de gjerne i tre timer.

Ellers så skal jeg om under en uke ta ut noe av ferien min og gå på en 21 dagers fjelltur i Himalaya. Der skal jeg og noen venner blant annet gå gjennom gokio dalen, gå til Mt. Everest base camp og klatre til toppen av et fjell på ca 6300 meter, det blir morro!

Kom også nettopp på at jeg og Camilla veddet om hvor lenge årsmøtet kom til å vare, hvorav hun kom nærmest og jeg skylder henne dermed 40 rupees (ca 3.50 NOK), pokker også...

Glade dager i Nepal!

Når jeg satt her om dagen og så over bloggartiklene jeg har postet de siste månedene la jeg merke til at jeg kansje har opptrått med en noe mer pessimistisk tone enn det virkeligheten tilsvarer. Så derfor tenkte jeg nå å nevne litt positive og fine ting om Nepal, som jo er et flott land som jeg stortrives i.

1. Det begynner å bli vår i Nepal! Her om dagen lå jeg på takterassen min og klarte å bygge opp tidenes T- skjorte og sokke skille, et sikkert vårtegn

Foto: Denne tannpirkeren fant jeg i et pissoar ved en skole jeg holdt HIV trening. Det artige er at det var jeg som mistet den i pissoaret sånn ca tre måneder tidligere:) Snakk om deja vu.

2. Det er endelig mer å gjøre på jobben, har blant annet hatt en del vellykka HIV treninger ute på skoler og lokalsamfunn hvor de Røde Kors frivillige opptrer med imponerende troverdighet, fagkunnskap og engasjement. Blir utrolig stolt når jeg vet det er jeg og Camilla som har gitt disse frivillige trening i HIV!

3. Var for inntill et par dager siden på en nydelig felttur til Nuwakot distriktet, og så blant annet tempelplassen som tidligere var der kongen regjerte ifra, en helt utrolig spennende plass med masse gammel Nepali arkitektur og kultur.

4. Når man bor i Nepal slipper man å delta i teite debatter som hvem som får hoppe først i holmenkollen.

5. Jeg kan ifra huset mitt myse ut over Himalaya og se fjell på over 7000 meter. En koselig utsikt å nyte morgenkaffen med.

Foto: På felttur til Nuwakot distriktet bestemte jeg og noen frivillige oss for å gjøre treklatring i nydelige omgivelser:)

6. Jeg har ikke lenger magesjau to ganger i uka.

7. Skal snart på 21 dagers fjelltur med noen venner jeg har fått her nede der vi blant annet skal klatre til toppen av fjell på over 6300 meter. Håper febrilsk å komme over en nedfrosset Japaner ifra 50 tallet eller noe sånt.

Kunsten å være tålmodig

Jeg husker når jeg var 18 år og på sesjon til militæret. Da ble jeg, sammen med ca 20 andre ungdommer plassert i et rom med en vann dispenser og en flat skjerm TV som  viste kule ”promotion” filmer av de ulike grenene i forsvaret. Det rommet satt man på sånn ca 95 % av tida man var på sesjon, mens man de andre 5 % ble veid og svarte på enkle spørsmål.

Litt sånn kan det iblant føles å jobbe i Nepal, et land hvor folk alltid tar seg veldig god tid og ikke enkelt lar seg stresse. Nå i dag for eksempel fikk jeg beskjed om at det tre dagers HIV kurset jeg og Camilla hadde tenkt til å holde fra i morgen måtte bli utsatt fordi kontaktpersonene ifra kontoret ikke hadde fått tid til å ringe og informere de frivillige. Dette fordi det hadde kommet opp en offentlig fridag de ikke hadde visst om. Alt for å ikke gi en sånn arbeidsoppgave til for eksempel to ungdomsdelegater som allerede føler de har alt for lite å gjøre på jobb og har informert om det opptil flere ganger?! Jaja, er det et hierarki med stramt fordelte arbeidsoppgaver så er det vel sånn da.

Men i Nepal er dette med arbeidsmoral, struktur, fremsynthet og verdien av planlegging svært annerledes enn i Norge. Ikke at jeg skal si Norge er best på alle disse områdene, men i Nepal har man på alle måter et mer ”hånd til munn” basert samfunn hvor man prøver å nøye seg med minimumet av det som er nødvendig, ofte også i jobbsammenheng.

Men av gode nyheter kan jeg si at jeg er endelig igang med å holde HIV treninger ute i lokalsamfunner og skoler, og skal nå i morgen på en skole for å undervise ungdom i hvordan HIV og seksuelle sykdommer smitter samt. Hvordan beskytte seg selv mot disse. Noe som selvsagt innebærer utallige rødmede ansikter når vi deler ut kondomer og lar de øve seg på korrekt bruk av disse.

Ellers har vi de siste 10 dagene Hatt Harald på besøk, ungdomsdelegaten i Rwanda Røde Kors. Som hevn for at han skremte vettet av meg ved å legge dette supercreepy (og ydmykende) selvportrettet som min PC bakgrunn tenkte jeg å poste det her på bloggen.

Foto: Harald vil i generasjoner være årsaken bak marerittene til de små, slik som hufsa ifra mummitrollet var det for 80 og 90 talls generasjonen.

Tre dagers menneskehandel

I helga arrangerte jeg og min meddelegat Camilla tre dagers workshop i menneskehandel for Nepal Røde Kors, Lalitpur distriktet. Som alltid når man holder kurs i Nepal var det tre dager med deltakere som kommer ruslende inn ca en halvtime etter vi har planlagt å starte, momo (Nepalsk fast food rett) til lunch og mye latter og blide Nepalske smil.

Det som var litt spennende denne gangen var at Lalitpur distriktet ikke har noen erfaring i å jobbe med menneskehandel, så både jeg og Camilla var litt nervøse for om dette skulle oppfattes som voldsomt utfordrende å jobbe med for deltakerne.
Men det gikk overraskende på skinner, og flere av deltakerne ønsket også selv å delta i det videre arbeidet med menneskehandel.

Foto: Jeg og Camilla har også vært på felttur og besøkt Nepal Røde kors sine prosjekter på menneskehandel. Her har en kvinnesirkel diskusjon på temaet.

Nepal er et av de landene i verden som er hardest utsatt for menneskehandel. Hvert år blir det blant annet fraktet omlag 12 000 Nepalske jenter over grensa til India for å jobbe som prostituerte, og man regner med at i India idag jobber det over 200 000 Nepalske jenter ufrivillig på bordeller.

Det er nemlig slik at mellom de Sør- Asiatiske landene Nepal, Bhutan og India, er det åpen grense slik at man ikke trenger pass for å komme gjennom. Dette fører blant annet til at mange Nepalske jenter blir fraktet over til India av en som kan for eksempel utgi seg for å være onkelen eller ektefellen til vedkommende.

På kurset hadde vi også en del om stigma mot folk som er utsatt for menneskehandel. Det er nemlig ofte slik, at når folk kommer tilbake til familiene sine i Nepal blir de avvist for ikke å bringe skam over familien.

Foto: boka "sold" om jenta Lakshmi skrevet Patricia McCormick kan anbefalles for de som ønsker å lære mer om menneskehandelen i Nepal