Nå har jeg og min meddelegat Camilla vært i Nepal i om lag en uke. Det blir vanskelig å få nedskrevet i et lite blogginnlegg alle inntrykkene man får etter å ha bosatt seg i et helt nytt land.
Det unike med Nepal er at mens vi nordmenn kanskje har litt lett for å tro vi er blitt kjent med hele verden gjennom globalisering, reiseliv og internasjonale medier som film og internett, kan man ikke unngå å la seg til stadighet overraske når man kommer til dette lille landet. Klemt mellom de folkestore statene India og Kina, ligger Nepal med sitt prektige fjellandskap og inkluderende, vennlige mennesker.
For meg har Nepal handlet om å la seg sjokkere over det brutale kjøresystemet, der det er like naturlig for dem å til stadighet bruke tuta som vi bruker rattet i en rundkjøring. Det handler om lukten av tikka, krydder og åpne griller fra gatemarkedene, der kvinnene går kledd i sine fargerike Sarier og leter etter dagens middag. Og det handler om å tilpasse seg nye kulturelle koder, som å aldri berøre noen med venstrehanda og forholde seg til det såkalte ”Nepali time” der tiden er noe folk tilpasser seg til litt slik det passer dem.
Hittil i vårt nye hjemland har vi også blant annet drukket mengder med Nepalsk te. Teen de har i Nepal er en slags lys drikk som smaker av søt melk, kanel og kardemomme. På toppen av det hele legger det seg et belegg på toppen av teen dersom den ikke drikkes raskt nok, det som vi på folkemunne vil kalle ”suppesnerk” eller i mitt personlige vokabular: suppehud.
Vi har også vært på en mengde offisielle møter i røde kors, både på kontoret i hovedstaden Kathmandu, distriktskontoret vårt i Lalitpur og IFRC, International federation of Red cross.
Nå er det snart deres høytid Dashain, da tenker jeg og Camilla å reise litt ut av Kathmandu dalen og oppleve mer av dette unike landet.
