Med blikket mot himalaya

I og med at Nepaleserne har den siste uka vært livlig opptatt med å feire Dashain (deres største høytid), har røde kors kontoret vært stengt og derfor tok jeg og Camilla en fem dagers tur til Pokhara, en by et stykke vest for Kathmandu.

Vi valgte å komme oss til Pokhara ved å kjøre buss, noe som føltes omtrent som en berg og dal bane tur på seks timer. Jeg ser det nå som nærmest et under at jeg gjennomførte hele bussturen uten å spy på verken meg selv, maten vi ble servert, bussgulvet eller skrikerungen foran oss.

Foto: her ser dere meg sammen med hva som skjer når en hest ikke får seg noe, og et esel ikke får seg noe, derfor velger de å ha seg med hverandre, nemlig et mulldyr.


Når vi kom til Pokhara hadde vi middag med noen venner av oss som jobber på de Norske og Tyske ambassadene i Nepal, og de fire neste dagene gikk vi på tur til en topp som heter poon hill. Poon hill rager 3200 meter over havet og gir en helt utrolig utsikt utover himalaya. Følelsen kan ikke beskrives som annet enn guddommelig der man står og ser soloppgangen kaste lys over topper som er over 8000 meter høye.
Ellers innebar turen også masse jungelområde, landsbyer og daler som lå mellom fjellene. Å gå tur i Nepal handler om å la seg fascinere av vill, utemmet natur, men også bli sjarmert av de utrolig vennlige landsbyfolkene som serverer deg te og driver jordbruk oppe i fjellene.

På bussturen hjem opplevde vi også vår første Bandai. Som er politiske demonstrasjoner der hele gater blir sperret av. Vi måtte sitte i bussen i omlag en time mens politi og militære fikk brutt opp menneskemassen som protesterte.

Etter denne turen har jeg bare fått skikkelig mersmak på å oppleve resten av Nepal. Det er blant annet glimrende muligheter for elvepadling, strikkhopping og paragliding her, noe som definitivt skal oppleves. Nå i skrivende stund har jeg min første arbeidsdag på kontoret i Lalitpur distriktet, det er deilig å være igang igjen etter Dashain.
Pheri bhetaula! / på gjensyn!